Når kuene selv bestemmer, er det roboter som tar seg av melkingen

Industry: Agriculture
Customer story

Finansieringsløsningen avgjorde saken. En bestilling på 20 melkeroboter satte dermed sluttstrek for flere år med beslutningsvegring. I dag håndterer kuene til Jan-Erik Hansson melkingen selv. Og når kuene selv får bestemme, resulterer det i mer melk, friskere kuer, flere kalver og mer tid til andre ting hos en av Sveriges største melkeprodusenter.

Til tross for en besetning på nærmere 1500 kyr er det overraskende stille på Vallens gård. Den som lager mest lyd på gården like utenfor Ljusdal, er gjeterhunden der den springer energisk frem og tilbake for å få oppmerksomhet. Fra de tre store fjøsene høres fra tid til annen et dunk når noen av de 1100 melkekyrne går inn i eller ut av en melkerobot. Ellers råder en drøvtyggende ro. Og litt ekstra aktivitet idet fôrroboten har fylt opp reservene. Hver dag spiser kuene på gården rundt 100 tonn gress. Selv om det er fritt frem for å gå ut, trives de aller fleste best når de kan drøvtygge i fred innendørs, i nærheten av maten, ryggklømaskinen og melkerobotene, der det vanker ekstra godt fôr etter et besøk. Det gjør trafikken inn og ut av robotene rolig og ganske regelmessig. Til sammen melker kyrne på gården gjennomsnittlig 25 kilo i sekundet. Det tilsvarer 1500 kilo melk i timen, som fylles i de to melketankene som troner utenfor fjøsene.

– I øyeblikket ligger gjennomsnittet på 34-36 tonn melk i døgnet, men når de to siste robotene er installert om et par måneder vil vi passere 40 tonn. Det meste går til Kallhäll i Stockholm og blir til forbruksmelk og fløte, forteller Jan-Erik Hansson, som med 13 millioner kg melk i året allerede nå er Arlas største svenske enkeltleverandør av melk.

Når kuene selv bestemmer, er det roboter som tar seg av melkingen


Bygger ut når andre legger ned
Jan-Erik Hansson har vært melkebonde i 37 år. 17 år gammel tok han over farens gård Snaten noen mil sørover langs Ljusnandalen. På begynnelsen av 1980-tallet hadde gården 16 kuer og ble regnet blant de større av de 32 melkegårdene i området. Siden den gang har stadig flere gårder blitt nedlagt, og i dag er det ingen melkekyr igjen i noen av byene rundt barndomshjemmet. Men i takt med at andre har lagt ned driften, har Jan-Erik Hansson i stedet trappet opp. 16 kuer ble til 35, som ble til 48 og deretter 70. Det avgjørende spranget tok han med kjøpet av Vallens gård i 2001, og siden den gang regnes kuene i hundretall. Så når andre bønder klager på lave melkepriser og legger ned, går Jan-Erik Hansson motsatt vei.

– Jeg er vel en person som har evnene til å se muligheter. For mange år siden innså jeg at det ikke er mulig å bli rik på det meieriene betaler for melken. For å tjene penger må kostnadene kuttes. Per i dag tilsvarer ett spart øre per kilo melk 120 000 kroner. Reduserer vi kostnadene med ti øre, utgjør det 1,2 millioner kroner. Og dersom meieriene skulle øke prisen på melk med ti øre, blir det dobbel uttelling og 2,4 millioner, regner han raskt ut.

Jeg var skeptisk og hadde nok en litt gammeldags oppfatning om roboter. Dessuten var investeringen per robot altfor høy. "
Customer story

Stordriftsfordeler
Storskaladrift har vært viktig for å kutte kostnader.
– Når jeg handler stort, får jeg naturligvis en bedre pris. Det gjelder alt fra renter til fôr og diesel. Dessuten dyrker vi store deler av fôret selv.

I tillegg til sine egne 4500 mål forpakter han 10 000 mål dyrkbar mark. Så langt nord som her fungerer det best med vårhvete og vårkorn samt eng, som høstes inn tre ganger i året. Mange har ristet på hodet og spurt seg hvorfor han satser på melkekyr i Norrland, men Jan-Erik Hansson ser også geografien som en ressurs.
– Jorden er billigere, og her får vi 50 øre i støtte per kilo melk i stedet for 20 øre ellers i landet. Dessuten er ikke konkurransen om arbeidskraft like stor her som lengre sør, sier han.

Mangel på arbeidskraft
Mangelen på arbeidskraft spilte likevel en stor rolle for beslutningen om å investere i melkeroboter. Jan-Erik hadde i flere år syslet med tanken om å bygge et nytt system, bare med en melkekarusell. Både tegningene og banken var klare.
– Imidlertid har problemet med å få tak i arbeidskraft blitt stadig større. Ingen er villige til å stå og melke mellom seks og ni timer hver dag, sier han.

Det som fikk Jan-Erik Hansson til å tenke nytt, var et besøk på Elmia-messen og møtet med Benny Eriksson i Lely, som produserer melkeroboter og er en av DLLs samarbeidspartnere.
– Jeg var skeptisk og hadde nok en litt gammeldags oppfatning om roboter. Dessuten var investeringen per robot altfor høy.

Customer story

Roboter ble løsningen
Hvis Jan-Erik Hansson var i tvil, var Benny Eriksson, som selv hadde vært melkebonde, helt overbevist om at melkeroboter var løsningen. Han tilbød seg å gjøre undersøkelser, og sammen besøkte de gårder i Sverige, Danmark og Tyskland.
– Jeg ble overrasket over hvor bra det fungerte og hvor godt alt stemte med vår egen filosofi rundt dyrevelferd og kuenes mulighet til å bevege seg fritt. Men dette var upløyd mark for oss, så det ble mange kvaler og tre notatblokker fulle av regnestykker. Det var nesten så det gikk ut over nattesøvnen. Karusellen visste vi jo hvordan ville fungere. Men ønsket vi å være avhengige av 10–12 ansatte og høy personalomsetning? Men så kom Lely med en økonomisk avtale som kunne fungere, sier Jan-Erik Hansson.

Finansieringsløsningen som Lely kunne tilby gjennom DLL, ble helt avgjørende for at Jan-Erik Hansson fikk mulighet til å automatisere melkingen.
– I dag leaser vi melkerobotene fra DLL, noe som er en glimrende løsning for oss. Det betyr at vi slapp å binde kapital, noe som ville vært en stor belastning for årsregnskapet. Det vi selv har måttet investere i, er en utbygging av fjøsene for å få plass til robotene, forteller han.

Da beslutningen var tatt og robotene installert, fulgte en intensiv innkjøringsperiode med ett fjøs av gangen.
– Det var en stor omstilling både for oss og for kuene. I begynnelsen måtte vi drive dem inn i robotene, og jeg jobbet døgnet rundt i tre uker.

Ett år senere utføres nærmere 2700 melkinger i døgnet, og det skjer kanskje ti ganger at roboten bommer på en spene.
– Vi kan se at kuene har det bra. Det er nesten som om de takker ved å gi høy avkastning. Vi hadde kalkulert med en økning på 12 prosent, hadde et håp om 15 prosent og har oppnådd 18 prosent. I brunsttiden blir de lettere drektige, og de blir ikke syke. Det er viktige parametere, sier Jan-Erik Hansson.