Selve virksomheten
Ronald McDonald Hus og Ronald McDonald Barnfond ble grunnlagt i Sverige av Paul og Irene Lederhausen. Paret hadde en datter som ble født med cystisk fibrose og døde bare 16 år gammel. Ronald McDonald Hus er en uavhengig, ideell stiftelse der hver krone går til virksomheten. I styret sitter representanter for sykehusene, ulike pasientorganisasjoner, foreldrerepresentanter og representanter fra det lokale næringslivet.
Gjennom en samarbeidsavtale med sykehuset får huset en mindre godtgjørelse fra det syke barnets hjemfylke, som skal dekke driftskostnadene.
– Vi jobber aktivt for å redusere kostnadene ved hjelp av sponsorer og gaver. Til større renoveringer, prosjekter og ting som kan gi familiene et lyspunkt i hverdagen er vi helt avhengige av sponsorer og givertjenester, sier Agnieszka. Virksomheten drives av noen få medarbeidere fordelt på til sammen fire stillinger pluss rundt 20 frivillige. Vi får også mye hjelp fra bedrifter der medarbeiderne jobber frivillig hos oss i perioder, som regel i form av hagearbeid eller tilberedning av måltider til familiene. Vi er veldig stolte av og takknemlige for at vi kan være en organisasjon der det er mulig å engasjere seg, og det finnes noe de fleste kan hjelpe til med. Alt engasjement hos oss utgjør en direkte forskjell for familiene, fortsetter Agnieszka.
Ronald McDonald Hus i Huddinge er det første av fem hus i Sverige. Det åpnet i 1993 og har 14 familierom, og er dermed det minste Ronald McDonald-huset i landet (det største ligger i Göteborg og har 41 familierom).
– Til tross for den beskjedne størrelsen er vi det huset som mottar flest familier per år, normalt sett mellom 900 og 1100 familier. Siden åpningen har mer enn 23 000 familier bodd hos oss. Barna er i alle aldre, fra nyfødte til 18–20 år (avhengig av fylke), og i den grad vi har plass tar vi også imot familier der den ene forelderen er syk, forteller Agnieszka stolt. Det er sykehuset som reserverer plass i huset for familiene, og de gjør prioriteringer på bakgrunn av behov hvis det skulle være fullt.
– Til tross for den triste årsaken til at familiene må bo her, er stemningen som oftest god. Barn er utrolig konkrete: De er lei seg når noe gjør vondt og trøtte når de er slitne, men for øvrig er de glade og fulle av lek og moro slik barn skal være. Du hadde ikke kunnet skille mellom hvem som er syke og hvem som er friske (søsken) hvis det ikke var for at de har mistet håret, gått opp i vekt på grunn av tung medisinering eller har slanger som stikker ut under genseren. For foreldrene blir det en enorm kontrast å gå fra behandling og ventetid på sykehuset, til å komme inn hos oss – de kan senke skuldrene, og smilet kommer fort tilbake. Selvfølgelig skjer også det som ingen orker å tenke på, nemlig at et barn dør. Det er tungt, ikke bare for familien som er direkte rammet, men også for alle rundt. Samtidig blir det ofte også en påminnelse om å glede seg over de små tingene og at det viktigste er å få være sammen, sier Agnieszka.